EN ØKENDE INTERESSE for økologisk mat har hittil vært på kollisjonskurs med den langsomme rekrutteringen av økologiske bønder. Resultatet er forvirrede forbrukere som dras mellom økologisk EU-brokkoli eller norsk konvensjonell. Plasten må en oftest godta uansett. Spørsmålet koker dermed ned til hvorvidt man vil stimulere til mer øko eller beskytte norsk matproduksjon – uten at man egentlig blir klok på hva som er best for miljø og egen helse.
Norskproduserte grønnsaker er dessverre en mangelvare, øko eller ei. I 2017 produserte vi kun halvparten av eget konsum, på energibasis, med en import av grønnsaker vi kunne produsert selv, ifølge NIBIO. Lav selvforsyning og et begrenset utvalg rettferdiggjøres med fortellingen om fire prosent dyrkbart areal, det kalde klimaet og rollen vår som beitedyrnasjon.
Men hva om oddsene våre er bedre enn vi tror? På små arealer med enkelt utstyr, liten investeringsrisiko og høy profitt viser bønder verden over at økologisk grønnsaksproduksjon kan konkurrere – ja, til og med briljere – i både avling og avkastning. Suksesshistoriene oppmuntrer unge landbrukere til å starte opp nye virksomheter og ta tilbake landsbygda.
DEN MODERNE MARKEDSHAGEN kan kort oppsummeres som et gammelt fenomen, studert gjennom forfatter og øko-bonde Eliot Colemans øyne, deretter effektivisert og synliggjort av Jean-Martin Fortier i boken og filmen The Market Gardener. De ulike bøndene og deres innflytelser har videreutviklet og optimalisert små, økologiske grønnsaksproduksjoner for kaldere klima.
Resultatet er forvirrede forbrukere som dras mellom økologisk EU-brokkoli eller norsk konvensjonell.
Historisk sett har begrepet «markedshage» beskrevet en lavteknologisk, kommersiell grønnsaksproduksjon hvor man kultiverte med håndredskaper og solgte varene direkte til kunden. Eliot Coleman lot seg inspirere av fenomenet under en reise gjennom Frankrike, Tyskland og Nederland på 70-tallet. Begrensninger i klima og maskiner hadde resultert i en rekke innovative redskaper og praksiser som tillot økt produktivitet og en forlenget vekstsesong.
Vel hjemme i kjølige Maine utviklet Coleman etterhvert det han kaller four season farming. Kunnskapen fikk bevege seg fra hendene til pennen og ble til bøkene The New Organic Grower og Winter Harvest Handbook.
Da det fransk-kanadiske paret Jean-Martin Fortier og Maude-Hélène Desroches kjøpte et lite stykke land i 2005, var det med Colemans kunnskap i bakhodet. De nybakte foreldrene hadde dessuten en pragmatisk tilnærming til sine nye liv: gården skulle generere inntekt. Disse forutsetningene, kombinert med parets engasjement for jordhelse og landsbygdas framtid, resulterte i et menneskeskalert, økonomisk levedyktig og regenererende landbruk. De kalte det market gardening.
PLASSBEGRENSNINGEN TVANG DEM til å dyrke bedre, ikke større. Oppskriften var et intelligent permakultur-inspirert gårdsdesign og passende teknologi som bruker og spiller på lag med både jordbiologi og menneskenes arbeidskraft. Uten store maskiner som dikterer kunne de starte jordarbeidet tidligere på våren og plante tettere for å produsere mer per kvadratmeter.
På hjemgården, hvor all drift har vært i hendene på Maude-Hélène siden 2015, bringer 6 dekar inn ca. 860.000 kroner i løpet av den korte sesongen. Six figure farming, kaller de det. Den totale produksjonen genererer inntekter på over en million kroner i året, med en driftsmargin på 60 prosent. Maude-Hélène selger til restauranter og på markeder, hvor trofaste kunder står i kø for å handle. Hun leverer i tillegg faste grønnsakskasser til over hundre familier.
Plassbegrensningen tvang dem til å dyrke bedre, ikke større.
Fortier har etterhvert trukket seg ut av hjemgården for å starte Ferme des Quatre-Temps, en ambisiøs modellgård som skal vise hvordan smått, variert og økologisk faktisk kan produsere næringsrik mat til konkurransedyktige priser, skape arbeidsplasser og fortsatt være mer lønnsomt enn konvensjonelt landbruk.
De var helt alene da de startet opp. Nå, 14 år seinere, har området fått et titalls nye øko-gårder og all den energien som følger. Markedshage-modellen, med lave oppstartskostnader og lav risiko, tilbyr en motvekt til den kjedsommelige massemigrasjonen mot byene.
ØVERST I GUDBRANDSDALEN holder markedshage-pioner Sofia Maria Bang Elm til. Hun startet markedshagen Avdem Gardsgrønt i 2017 som en av de aller første i Norge. Innlandsklima, 600 meter over havet og kronisk frostfare gjør ikke Lesja til det mest selvsagte stedet for en grønnsaksgründer. Etter to år som elev på Sogn Jord- og Hagebruksskule og ett år med planlegging og opparbeiding av midler tok hun likevel steget. Hun fikk disponere et par dekar fra kjærestens familie, meldte seg opp til Fortiers nettkurs og sådde frøene til nok en suksesshistorie.
Direktesalget er en forutsetning for å drive slik Sofia gjør.
– Jeg var interessert i hvilke realistiske alternativer det fantes til det store, traktordrevne landbruket. Jeg brenner for bærekraftig matproduksjon og synes det var spennende å finne ut av hvor stort én person kan drive, kun ved hjelp av håndredskaper. Markedshage-tilnærmingen lot meg starte opp med en gang uten å ta store lån eller gjøre uoverkommelige investeringer, forteller Sofia.
Og selv der ingen skulle tro at noko kunne gro fikk hun avlinger nok til å tilbakebetale alt innen det første året. Ett år senere var omsetningen doblet til netto 250.000 kroner på 2,5 dekar. Den raske suksessen attribuerer hun til kundekretsen sin. – Jeg befinner meg i et lokalmiljø med interesse og etterspørsel etter lokale grønnsaker. På grunn av det utfordrende klimaet har vi heller ingen særlig konkurranse og kan distribuere over et relativt stort geografisk område, sier hun.
DIREKTESALGET ER EN FORUTSETNING for å drive slik Sofia gjør. Ved å gå utenom grossist kan hun ta mer for produktene sine uten å tape priskrigen mot de store kjedene. Salget går primært til spisesteder og som ukentlige grønnsakskasser til lokalbefolkningen, men en del selges også gjennom landhandelen Avdemsbue og på diverse markeder.
De alternative salgskanalene blir stadig mer populære og kan tyde på at flere ønsker seg lokale, sesongbaserte råvarer tilknyttet et ansikt. Samtidig opplever mange en mistillit mot kjedene som blir færre og større. Hvem eksisterer de egentlig for? Bonden? Forbrukeren? Eierne? Direkte kontakt med produsenten kan tilby frustrerte og forvirrede kunder den informasjonen, tryggheten og kunnskapen de søker etter.
De mange suksesshistoriene viser at økologiske, små grønnsaksproduksjoner kan og bør spille en viktig rolle i norsk matproduksjon.
Som produsent opplever Sofia at kontakten åpner opp for fleksibilitet og forståelse. – Har jeg ikke nok av det ene kan jeg tilby noe annet. Det er viktig for meg å kultivere en variasjon av grønnsaker slik at jeg får flere bein å stå på dersom det skulle komme sykdom, frostskade eller andre problemer i en eller flere av kulturene. Det gir henne også muligheten til å introdusere kundene til nye grønnsaker og spre kunnskap om hva som er i sesong.
Som et eksperiment dro Sofia til sin lokale matbutikk og kjøpte inn de samme råvarene hun selv sendte med grønnsakskassen den uken. Deretter tok hun bilder for å vise kvalitetsforskjellen. For bare 25 kroner ekstra kunne 30 familier få 100 prosent lokale grønnsaker dyrket uten sprøytemidler og kunstgjødsel, høstet samme dag og levert uten en masse plastemballasje. – Det var en øyeåpner for mange, og jeg fikk en masse henvendelser fra folk som ville skrive seg på abonnementslisten for neste års grønnsakskasse. Dette var første året jeg prøvde ut konseptet, og jeg er veldig fornøyd med resultatet både sosialt, praktisk og økonomisk. Det er en god måte å bli kjent med lokalbefolkningen, og kassene gir en stabil og forutsigbar inntekt.
DE MANGE SUKSESSHISTORIENE viser at økologiske, små grønnsaksproduksjoner kan og bør spille en viktig rolle i norsk matproduksjon. Ikke som en trussel mot andre produksjoner, men som et alternativ og tilskudd. Fordelen er at man ikke trenger tilgang til store arealer, dyre maskiner eller sårbare avtaler med dagligvarekjeder for å starte opp. Det gir økonomisk og geografisk handlingsrom for et større mangfold bønder.
Det utfordrer også den nåværende definisjonen av dyrkbar jord. Definisjonen forutsetter nemlig pløying og traktorbruk, samt setter krav til større arealer enn det en markedshage oftest utnytter. Hva om man ikke pløyer? Hva om man faktisk kan øke humusinnhold og bedre jordkvaliteten på få år? De små arealene kan bli viktige for norsk produksjon og selvforsyning, også dersom de ikke skulle tilfredsstille kravene om «dyrkbar jord.»
For bare 25 kroner ekstra kunne 30 familier få 100 prosent lokale grønnsaker dyrket uten sprøytemidler og kunstgjødsel, høstet samme dag og levert uten en masse plastemballasje.
Per dags dato finnes det ingen offisiell definisjon på hva en markedshage er eller hvilke praksiser som faller innen og utenfor begrepet. De er alltid små men intensive, kommersielle grønnsaksproduksjoner med ulike former for direktesalg som den økonomiske bærebjelken. Utover dette kan de variere veldig: de drives med ulike grader av jordarbeid, kanskje som en del av en større gård og trenger ikke nødvendigvis være økologiske. De fleste produksjoner som identifiserer seg med begrepet er likevel ofte inspirerte av det kanadiske paret eller andre som driver etter lignende prinsipper.
I følge gruppen «Markedshager i Norge» på Facebook har vi anno 2019 allerede over 20 aktive markedshager i landet. Økologisk Norges prosjekt Landbrukets Økoløft og Småbrukarlagets mobiliseringsprosjekt Matnyttig arrangerer dessuten en rekke kurs for å spre kunnskap om driftsformen ytterligere. Det er fantastiske nyheter for bygdene, forbrukere og for norsk selvforsyningsgrad.
MARKEDSHAGER I NORGE
Arctic Ecogarden (1), Nøisomhed Gård - Biodynamisk Landbruk i Vesterålen (2), Helgebostad Hagebruk (3), Grønt frå Grindal (4), Avdem Gardsgrønt (5), Toregarden Naturfarm (6), Haugane Permakultur (7), Undeland Gard (8), Karsrud Handel (9), Nyland gård (10), Sander Nordstuen Gård (11), Evig Grønne Enger (12), Sø-Strøm gård andelslandbruk (13), Frilund Gård (14), Dine Røtter - andelslandbruket på Wøyen gård (15), Blomsterhagen på Abildsø (16), Sletta Nesodden (17), Jordnær mat Hauger gård (18), Tutturen Gård (19), Husmannshagan (20), Nyttehagen på Solbrekke (21), Korsvold Gård (22), Virgenes Andelsgård (23), Huseby gård (24).
